En karriere med flukt over seg

En karriere med flukt over seg

Som syttenåring kom han som flyktning til Norge. Han hadde aldri gått på skole og kunne verken lese, skrive eller regne. I dag, seks år senere, er Ali butikksjef på Kiwi Vormsund.
19. juli 2016

Torsdag 21. juli kan du se Ali på Sommeråpent på NRK.

Ali Shuja Mahmudi, butikksjef i Kiwi VormsundHvis du virkelig vil en ting fra hjertet, og ser på mulighetene du får som en investering i framtida, kommer du deg videre. Utsagnet kommer fra Ali Shuja Mahmudi, i dag en drivende dyktig butikksjef hos Kiwi Vormsund, men som for få år siden krabbet ut av et hemmelig rom i en lastebil som hadde fraktet ham siste etappe fra Athen til Oslo. Uten en krone, kun i klærne han hadde på seg. Og som ni måneder tidligere hadde startet på den farlige fluktruten fra hjembyen   i Afghanistan – via Iran, Tyrkia og Hellas.

Brukte ett år på å bli sjef
I år er det seks år siden Mahmudi kom til Norge som syttenåring. Da han kom til Norge, hadde han aldri gått på skole, og kunne ikke lese, skrive eller regne – og selvfølgelig kunne han ikke norsk. Ett år etter at han satte foten på norsk jord, fikk han sin første butikksjefjobb – kanskje som landets yngste butikksjef. I dag leder han sin tredje butikk, og han er ikke i tvil om at karrieren bare så vidt har begynt.

– Jeg og mine tre yngre brødre vokste opp på en liten gård med foreldrene våre. Men da jeg var 15 år og minstemann bare var tre, falt faren vår ned fra taket og døde – og like etter døde også moren vår. Landsbylederen overtok da ansvaret for oss. Han solgte det lille vi arvet og bestemte at pengene skulle brukes til å sende meg til Europa. For det fantes ingen muligheter for meg i et krigsherjet og fattig Afghanistan. Landsbylederen tok fortsatt ansvar for brødrene mine, men det var grusomt å skulle reise fra dem, forteller han.

Måtte stole på andre
Mahmudi hadde verken penger, pass, legitimasjon eller visum for reisen. Pengene som skulle bringe ham til Europa, var fordelt på en rekke menn som hadde ansvar for de mange etappene på den planlagte ruten fra Afghanistan til Hellas.

– En dag ble jeg hentet av en bil. Det var starten på det som skulle bli en ulovlig og farlig reise i bil, båt og til fots. Jeg gikk fryktelig mye, og mesteparten om natten for ikke å bli oppdaget av soldater og grensevakter. Det var ingen av dem jeg reiste sammen med jeg kjente fra før, og vi fikk ikke snakke sammen. Flere av dem jeg traff, ble senere tatt av grensevakter og sendt tilbake, og med elektriske gjerder på grensene til Iran og Tyrkia risikerte vi jo å bli drept. Det var veldig varmt om dagen og kaldt om natten, og vi fikk lite mat og drikke i løpet av en dag.

Etter et par måneder kom han helskinnet frem til Athen, som fungerte som et transittsted for flyktningene. Her sov han i parkene, fikk litt mat i kirken og overlevde ved hjelp av småjobber. Resten sparte han, som betaling til siste etappe. For i Athen ble Mahmudi anbefalt å reise til Norge, hvor sjansen var stor for at han ville få det godt. Løsningen ble å finne en lastebilsjåfør som var villig til å frakte ham og en annen til Oslo – skjult bak noen plater i traileren.

Bestemte seg for lære språket raskt
I Oslo ble han vist veien til politiet, der han meldte seg. Deretter gikk turen til asylmottak i Kåfjord i Troms hvor han bodde et år. Han skjønte at raskeste veien til jobb var å lære språket perfekt og gå på skole. At han fikk det trygt og godt, fikk fine klær og fire måltider om dagen, var helt ubeskrivelig for unggutten. Han jobbet hardt på skolen og lærte raskt å lese og skrive, men var likevel utålmodig.

– Jeg spurte sjefen på mottaket om hjelp til å få en jobb for å praktisere språket og gjøre noe fornuftig. Jeg fikk jobb på Ica, uten lønn, men det var deilig å gjøre noe. Så ble jeg flyttet til Lyngdal mellom Mandal og Farsund. Her delte jeg leilighet med fire andre, gikk på videregående og søkte jobb i butikker. Fikk napp i en butikk i Lyngdal – ingen ansettelse, men de ringte når de trengte meg. Jeg sa alltid ja og ble raskt søndagsansvarlig. Butikksjefen skjønte at jeg ville opp og frem og lærte meg opp i innkjøp og kontorarbeid. Jeg fikk tilbud om butikksjefjobb i Arendal da jeg var 18 og slo selvsagt til. Da måtte jeg slutte på skolen, men jeg tok likevel artium som privatist ved siden av jobb. Og snart var jeg butikksjef for to butikker.

Mahmudi jobbet hardt og sendte hele tiden penger til brødrene, uten å ane om pengene noen gang nådde dem. Han søkte om familiegjenforening for brødrene, men fikk avslag. Parallelt ble det organisert flukt for brødrene med samme rute som han selv benyttet, og i fjor kom de tre guttene velberget til Norge. De bor nå i Hamar, har fått oppholdstillatelse i Norge og plasseres i fosterhjem på Østlandet (Mahmudi får ikke lov av Barnevernet å være ansvarlig for brødrene). Av den grunn søkte han om butikksjefjobb hos Kiwi på Østlandet og fikk jobben i Vormsund.

Vil bli beste Kiwi-butikk
Ambisjonene hans er ikke blitt mindre med årene. Han mener Kiwi er den beste dagligvarekjeden og ser store karrieremuligheter.

– Jeg er veldig motivert og gleder meg hver dag over hvor bra butikken her på Vormsund går. Står du på og gjør ting riktig, blir du lagt merke til av andre. Jeg vil være best i det jeg gjør og prøver å være en inspirator og skape et godt miljø. Vi er gode venner på jobben og jeg får mye igjen fra mine medarbeidere. Målet mitt videre er å gjøre Kiwi Vormsund til Norges beste Kiwi-butikk og studere økonomi ved siden av jobben. Og en dag håper jeg å få overta ansvaret for brødrene mine og gi dem gode, trygge oppvekstvilkår.

Han legger ikke skjul på at det nye livet i Norge gir grunn til refleksjon på mange områder. Blant annet reagerer han på hvor mye god mat som kastes.

– Det er ikke bra å kaste god mat, og vi i Kiwi har heldigvis en avtale med Frelsesarmeen som henter frukt, brød, kjøtt, ja, egentlig all mat som ikke har gått ut på dato. For meg er det veldig viktig å kunne hjelpe andre. Jeg har blant annet vært i Kongsvinger og fortalt andre flyktninger på norskkurs hvordan de kan lykkes i Norge. Jeg prøver å inspirere dem til å jobbe, lære norsk og ha som mål å klare seg selv. Dere som er oppvokst i Norge, må huske at nesten ingen forlater hjemlandet frivillig. Jeg tenker mye på alle de som ikke får opphold i Norge, og som blir sendt ut av landet igjen. Det er en grusom skjebne, og en sterk kontrast til meg som har vært så utrolig heldig.

Teksten er fra NorgesGruppens magasin «Matnyttig», som har blitt distribuert gjennom Dagligvarehandelen, Morgenbladet, Nationen og Aftenposten.

Klikk her for å lese Magasinet.

Tekst Ole Petter Tharaldsen. Foto Hans Fredrik Asbjørnsen.