Det var vanlig å yste til selvforsyning på gårdene i Norge fram til slutten av 1800-tallet, men da samvirkemeieriene kom gikk gamle norske ostetradisjoner etter hvert i glemmeboken. Hundre og noen år senere skulle det imidlertid endre seg med framvekst av nye, lokale ysterier.
Kraftkar gjorde rent bord
I 2016 vant osten Kraftkar fra Tingvollost gull og ble kåret til verdensmester, alle kategorier, i World Cheese Awards. Da hadde den norske blåmuggosten danket ut over 3000 deltagende oster fra 35 land. Det var «shocking news» at vinneren var norsk, og over natten ble oppmerksomheten om norsk ost vekket verden over. Det at norsk håndverksost nå finnes i ostebutikker i Spania, Italia og Frankrike er fantastisk reklame for norske bønder.
– Om du gjør et googlesøk på Norge og mat før og etter den konkurransen, får du helt forskjellige resultater. Det er veldig hyggelig for Tingvollost, og utrolig viktig for historiefortellingen om Norge, sier Bernt Bucher Johannessen, daglig leder av organisasjonen Hanen, næringsorganisasjon for virksomheter innen bygdeturisme, gardsmat og innlandsfiske. Han husker godt øyeblikket da Kraftkar vant. Da satt han sammen med Gunnar Waagen fra Tingvollost i salen i San Sebastian i Spania. Waagen hadde jobbet hardt i flere uker, og hadde sovnet. Kraftkar ble bedømt som den siste osten. På resultatlisten lå to spanske oster, hvorav én var forventet å vinne.
– Da det over høyttalerne lød: «Then finally we have this Norwegian Blue», og det stod Kraftkar på skjermen, dyttet vi ham i siden; hei, hei – du må våkne!
Kraftkar kom i siste liten, og røvet seieren. Akkurat som Askeladden. I løpet av minutter ble oste-Norge snudd opp ned. I San Sebastian vant ikke Kraftkar bare den gjeveste konkurransen om å bli verdens beste ost, men den historiske prisen Champion of champions: Verdens beste ost gjennom konkurransens 29-årige historie.
– Da Kraftkar vant, ble låvedøren slått på vid gap for andre norske oster som nå kunne følge etter i deres fotspor, sier Eivind Haalien, ansvarlig for lokalmat og spesialiteter i NorgesGruppen.
Norsk ost er til å regne med
Da det kom enda en norsk vinner i World Cheese Awards i Bergen 2018, understreket det norske osteprodusenters engasjement og fantastiske kvalitet.
– Da Ostegården vant var det med på å bevise at norsk ost ikke er en døgnflue. Det er ikke flaks at norsk ost vinner. Vi er til å regne med, sier Kristin Waagen, ostebonde og medeier i Tingvollost, og sikter til hele den norske ostefamilien.
– Vi er samarbeidspartnere, ikke konkurrenter. Vi trenger mange gardsysterier for å bli mange nok til å fylle en ostedisk, og konkurrere med importosten. Når det er ti ulike norske blåmuggoster å velge blant, da begynner det å bli kult!
Det å lage håndverksost av internasjonal kvalitet er beinhardt arbeid. Om de inspirerer andre til å satse så er det fantastisk, sier Waagen.
– Nå flirer vi masse av alt vi har vært gjennom, men vi har mange historier om hvor tungvint vi har holdt på i mange år fordi vi ikke hadde råd til å gjøre det på noe annet vis. Bare det å kunne reise ned og delta i World Cheese Awards var en stor kostnad for oss. I starten printet vi etiketter på ark og pellet av med knappenål. Og da jeg var i Oslo for å presentere osten til kjøpere, løp jeg nedover gatene med en baby på armen og barnevognen full av ost, minnes hun og ler. Nå har babyen blitt tolv år, og all innsatsen for å få fram Kraftkar har vært verdt det, og vel så det.
– Vi trodde etterspørselen skulle stagnere, men det har den ikke gjort.
Kraftkar har fått kultstatus. Osten ble smuglet inn til OL i Sotsji i en sveitsisk ambassadebil, og den ble med til Dronning Maud Land på antarktisekspedisjon med polfareren Alexander Gamme. Han gravde den ned i snøen utenfor teltet, men ble overrasket av snøstorm, og fant den ikke igjen. Og er den ikke funnet ennå, så ligger det en langtidslagret Kraftkar under snøen fortsatt. Snipp snapp snute, det norske osteeventyret er langt fra ute.
Les mer og få gode tips til norske oste-opplevelser ved å lese hele artikkelen i magasinet Matnyttig her.